Utvandrersenteret:

• Hjelper deg å finne slekt i hele Norge
• Gir deg nyttige tips om kilder på internett
• Arrangerer kurs i slektsforskning
• Formidler kontakt mellom slekt i Norge og USA.

Nordmenn på Titanic

Av Stine Bjørk Storhaug 17.apr.2012

I anledning 100-års markeringen av Titanics forlis, har Atle og Helene på Utvandrersenteret skrevet noen ord om foranledningen til forliset og de 31 nordmennene ombord på ulykkesbåten.

En sommerdag i 1907 inviterte lady Margaret og lord Pirrie, styreformann hos Harland & Wolff, ekteparet Florence og James B. Ismay, styreformann i White Star Line, til middag i deres bolig i Downshire House i London. Etter middagen var de to mennene samlet i biblioteket for å innta Cognac og sigar. Her ble planen for gigantskipet ”Titanic” første gang diskutert – og skissert på en serviett.

 

Ideen var å bygge et skip på tusen fots lengde, som kunne frakte 3 000 passasjerer og holde en fart på 24 knop –  og samtidig være like luksuriøst som et stort hotell. Første og andre klasse skulle gi ren fortjeneste. Tredje klasse skulle fylles opp med folk, men tilby en mer komfortabel standard enn det som fantes på andre skip som trafikkerte Atlanterhavet.

 

For å gjøre god forretning, trengtes det minst to skip, men aller helst tre. De ville bygge to først.

 

Det som viste seg å bli den største utfordringen, var vekten på skipene. Ismay foreslo å redusere tykkelsen på stålplatene fra 1 ¼ tomme til 1 tomme og naglene fra 1 tomme til 7/8 tomme. Skipskonstruktøren, Thomas Andrews, var skeptisk, men dersom departementet godtok forslaget, måtte Andrews bøye seg. Departementet sa ja.

 

Den 31. juli 1908 ble kontrakten om byggingen av to skip hos Harland og Wollf i Belfast undertegnet.

 

Under prøveturen med det første skipet, ”Olympic”, den 2. mai 1911, gjorde Andrews en merkelig observasjon: Sidene i skipet ”pustet” ved marsjfart.

 

Noen uker senere, den 31. mai, ble sjøsettingen av ”Titanic” bivånet av rundt 100 000 personer, men det skulle gå en tid før hun var klar til avreise. I oktober  ble det nemlig et uventet opphold med å gjøre ”Titanic” ferdig, da søsterskipet ”Olympic” trengte å dokksettes, etter en kollisjon med ”Hawke”. Kaptein Edward J. Smith på ”Olympic” hadde flere intervjuer med pressen etter kollisjonen. I et av disse intervjuene falt følgende ord: ”De vannsikre dørene holdt seksjonene tette. For øvrig, ”Olympic” kan ikke synke, og ”Titanic” vil være likedan når hun settes i drift.”

 

Under dokksettingen av ”Olympic” gjorde imidlertid skipskonstruktøren Andrews noen nye observasjoner: Der båten hadde ”pustet” under prøveturen, var det nå sprekker i sidene – ikke store, men dog sprekker. Dét viste at stålet beveget seg, der det ikke skulle bevege seg. Man bestemte seg for å forsterke baugen på ”Titanic” og stålplatenes skjøter under brovingen.

 

I slutten av februar 1912 ble arbeidet med ”Titanic” på nytt forstyrret av en ulykke med ”Olympic”. Denne hadde mistet en av propellene og måtte dokksettes for å sette på en ny. Leveringen og jomfruturen til ”Titanic” måtte utsettes. Andrews gjorde nye funn på ”Olympic”: Sprekkene på brodekket hadde vokst, dessuten var det flere løse nagler og platesømmer over den doble bunnen.

 

Kaptein E. J. Smith kom om bord på ”Titanic” 31. mars 1912. Det første han gjorde var å avlyse prøveturen dagen etter, på grunn av sterk vind.

 

Under prøveturen 2. april 1912 viste det seg at båten reagerte ca. 30 sekunder etter at ordre ved roret var gitt, men ved full fart oppførte den seg som forventet. Samme dag fikk ”Titanic” utstedt sjødyktighetssertifikat, gjeldende for ett år.

 

James B. Ismay befalte kaptein Smith å ta ”Titanic” direkte til Southampton, ikke via Liverpool, som var vanlig for nye båter i rederiet. Båten måtte gjøres klar for avreise fra Southampton 10. april 1912.

 

Ved midnatt 4. april 1912 fortøyde ”Titanic” langs dokken til White Star Line i Southampton. Utstyr ble kjørt om bord. Det største problemet var å få tak i nok kull, da kullgruvestreiker lammet forsyningene til Southampton. Resultatet ble at man tok kull fra de andre båtene i rederiet og overførte disse til ”Titanic”. Flere båters avganger ble avlyst og passasjerene overført til ”Titanic”, som omsider var klar til å ta fatt på jomfruturen.

 

I Southampton gikk 193 passasjerer om bord på første klasse, 234 på andre klasse og 497 på tredje klasse. 10. april 1912, klokka 12.00, ble de siste fortøyningene kastet. Slepebåtene satte i gang sitt arbeide, mens kaptein Smith satte propellene i gang.

 

Samtidig sprang S/S ”New York”s fortøyninger, og båten hadde kurs rett mot ”Titanic”s akterstavn. Kaptein Smith ga maskintelegrafen beskjed om full fart forover på venstre maskin. Ventetiden før propellene begynte å lystre, var lang. Til slutt, da ”New York” kun var ca. fire fot fra ”Titanic”, stoppet den sin ville ferd og forhindret en kollisjon.

 

Interiør - TitanicKaptein Smith beordret sakte fart forover, ut i den engelske kanal. Samme kveld anløp skipet Cherbourg. I Cherbourg gikk 24 passasjerer i land, mens 274 kom om bord – 142 på første klasse, 30 på andre og 102 på tredje klasse. Dagen etter, 11.april 1912, kl 13.30, forlot ”Titanic” Queenstown i Irland. I Queenstown gikk 7 passasjerer i land, mens 7 passasjerer på andre klasse og 113 på tredje klasse kom om bord. Mannskapet talte 891 personer. Totalt var det 2208 personer om bord da ”Titanic” satte kursen mot New York. Før avreisen ble mye post fra passasjerene brakt i land. I et brev fra overstyrmann Wilde til sin søster, skriver han: ”Jeg liker fremdeles ikke skipet….Jeg har en underlig følelse for det.”

 

Lørdag 13. april og søndag 14. april mottok radiotelegrafistene flere meldinger om is og isfjell fra andre båter. Hvor mange av disse meldingene som ble overlevert til kaptein Smith eller hans offiserer på broen, er uklart. ”Titanic” fortsatte med full fart, ca. 22 knop, og kolliderte med et isfjell den 14. april, kl. 23.40. Kl. 02.20, den 15. april, var verdens største skip forsvunnet fra havets overflate.

 

705 personer ble reddet av Cunards ”Carpathia”, mens 1503 enten fulgte med ”Titanic” ned i dypet eller døde av drukning og forfrysning.


Passasjerene på ”Titanic” var fra følgende land: Amerika, Belgia, Bulgaria, Kina, Canada, Danmark, England, Finland, Frankrike, Hellas, Holland, Irland, Italia, Makedonia, Norge, Polen, Portugal, Russland, Spania, Sveits, Sverige, Syria, Tyrkia, Tyskland, Ungarn og Østerrrrike.

 

31 passasjerer var av norsk ætt, hvorav 10 overlevde og 21 omkom. Av de omkomne var 20 menn og 1 kvinne. Av de 31 norske passasjerene reiste 28 på 3.klasse, 1 på 2.klasse og 2 på 1.klasse:

 

NAVN

FØDT ÅR

HJEMSTED

KLASSE

OMKOM

Moen, Sigurd Hansen

1885

Skjåk i Gudbrandsdalen

3 klasse

X

Abelseth, Olaus Jørgensen

1886

Ørskog i Romsdal

3 klasse

 

 

Søholt, Peter Andreas Laurits Andersen

1892

Sjøholt i Ørskog, Romsdal

3 klasse

X

Abelseth, Karen Marie

1895

Ørskog i Romsdal

3 klasse

 

Humblen, Adolf Mathias Nikolai Olsen

1869

Borgund i Romsdal

3 klasse

X

Salkjelsvik, Anna Kristine

1890

Skodje i Romsdal

3 klasse

 

Pedersen, Olaf

1883

Larvik

3 klasse

X

Midtsjø, Karl Albert

1890

Kråkstad i Akershus

3 klasse

 

Olsvigen, Thor Andersen

1892

Ådal i Buskerud

3 klasse

X

Nysveen, Johannes Hansen

1851

Rognstad i Øyer, Gudbrandsdalen

3 klasse

X

Kalvik, Johannes Halvorsen

1890

Kalvik  i Skånevik

3 klasse

X

Olson, Ole Martin

1885

Langford i South Dakota

3 klasse

X

Olsen, Carl Siegwart Andreas

1870

Trondheim

3 klasse

X

Olsen, Arthur Carl

1903

Brooklyn i New York

3 klasse

 

Madsen, Fridtjof Arne

1888

Trondheim

3 klasse

 

Sæther, Simon Sivertsen

1868

Rian, Trondhjem

3 klasse

X

Dahl, Karl Edwart

1866

Australia

3 klasse

 

Moss, Albert Johan

1882

Bergen

3 klasse

 

Rommetvedt, Knud Paust

1863

Utsola, Stavanger Amt

3 klasse

X

Birkeland, Hans Martin Monsen

1890

Bremnes

3 klasse

X

Andersen, Albert Kaurin

1878

Laksevåg

3 klasse

X

Holten, Johan Martin

1884

Kristiansund, Romsdal

3 klasse

X

Olsen, Henry Margido

1884

Trondheim

3 klasse

X

Johannessen, Bernt Johannes

1882

Avaldsnes

3 klasse

 

Solvang, Lena Jakobsen

1849/50

Haugesund

3 klasse

X

Grønnestad, Daniel Danielsen

1879

Prærien i Amerika, men besøkte ofte Bokn.

3 klasse

X

Hagland, Ingvald Olai Olsen

1884

Hagland i Skaare, Stavanger amt.

3 klasse

X

Hagland, Konrad Mathias Reiersen

1892

Hagland i Skaare, Stavanger amt.

3 klasse

X

Fahlstrøm, Arne Jonas

1893

Kristiania

2 klasse

X

Østby, Engelhart Cornelius

1847

Kristiania

1 klasse

X

Østby, Helene Ragnhild

1889

Providence i Rhode Island.

1 klasse

 


Knud Paust Rommetvedt var en blant mange nordmenn som seilte med Titanic på dens skjebnesvangre jomfrutur i april 1912.

 

Knud ble født 11. februar 1863 på Utsola i Haaland Herred, Stavanger amt. Foreldrene var Anders Helgesen Rommetvedt og Malena Hallvarsdatter. Knud hadde 10 søsken. Han vokste opp på en gård, men selv ble han ikke bonde. Knud Paust Rommetvedt fikk hyre på et seilskip kort tid etter konfirmasjonen. I 1888 giftet han seg med Berta Tomine Lars-Andreasdatter fra Tjora i Haaland. De fikk sitt første barn i 1891, som ble døpt Anders Malenius. Familien bodde på Longevodell i Haaland, men flyttet til Hogstad. Knud ble etter hvert seilskuteskipper, og det ble lenge mellom hver gang han var hjemme hos familien.

 

Våren 1912 skulle Knud avslutte sin post på seilskuter og få opplæring til kaptein på dampskip. Derfor skulle han reise til New York for å få jobb som kaptein. Han fikk reservert billett hos White Star Lines til overfarten fra Southampton til New York med skipet ”Titanic”. Knud Rommetvedt var en blant ni Titanic-passasjerer som reiste med ”Irma” fra Bergen til Newcastle.

 

På ”Titanic” reiste han på 3.klasse, og fikk tildelt en firemannslugar på babord side av F-dekk. Etter at skipet kolliderte med isfjellet, forlot Knud Rommetvedt lugaren og gikk sammen med to andre sjømenn opp til Poop-dekket. Fra nå av får vi ikke vite noe mer, annet enn han var blant de som omkom.

 

Anna Kristine Salkjelsvik var en blant de overlevende fra forliset på ”Titanic”. Hun ble født 30. oktober 1890 i Salkjelsvik i Skodje, Romsdal amt. Foreldrene het Ole Ivar Johansen Grodås og Anne Marie Birgitte Karlsdatter Saltkjelsvik. Hun hadde fem søsken, og de ble alle født i Saltkjelsvik. Anna ble konfirmert i Skodje Kirke i 1905. Moren døde året etterpå av kreft. I 1912 besluttet Anna å ta utfordringen med å reise til Amerika. Hun var da 21 år gammel. Hun fikk billett hos agent Harald Moa og skulle reise sammen med Adolf Humblen. Planen var å reise over til søsteren i Minnesota. Anna reiste først fra Ålesund til Bergen, deretter med skipet ”Irma” fra Bergen til Newcastle. Om bord på ”Titanic” reiste Anna på tredje klasse. Hun og Karen Abelseth delte lugar akterut på D eller E dekk.

 

Etter at ”Titanic” støtte på isfjellet, ble Anna og andre vekket. Anna gikk sammen med andre kvinner opp til brønndekket. Hun måtte gå fra brønndekket akterut til broen før hun ble vist plass i klappbåt C (livbåt). Anna ble nærmest slengt om bord i livbåten, uten motsigelser. Denne ble så låret uten å være fylt opp. I båten var det mange kvinner og barn fra tredje klasse. Anna så forliset og hørte alle de desperate menneskeskrikene. Etter at de overlevende ble reddet, ble nesten alle norske ført til St. Vincents sykehus for legesjekk. Anna hadde ingen fysiske skader.

 


Anna Saltkjelsvik bosatte seg i Proctor i Minnesota, først sammen med søsteren Olivia. Der fikk hun jobb på et hotell. Anna ble kjent med William Larsen, som jobbet på jernbanen. De ble gift 7. september 1912 og de fikk tre barn sammen. Anna ble livredd sjøen og holdt seg i Minnesota resten av livet. I sine siste år bodde Anna på et gamlehjem i Duluth. Hun døde i 1977, 86 år gammel.

 

Albert Johan Moss var også en blant de overlevende etter skipskatastrofen. Han ble født 14. desember 1882 i Bergen. Foreldrene hans het Edward Wilhelm Moss og Dorthea Andersen. Albert hadde fjorten søsken, sju av dem døde i tidlig barndom. Albert fikk tidlig interesse for båter og sjø, og han ønsket å få seg hyre på en båt, selv om faren var sterkt i mot dette. Albert ble konfirmert i 1897, og to år senere fikk han hyre på en dampbåt. Han jobbet som dekksgutt på langfart til England og Amerika. Albert Johan Moss begynte på styrmannskolen i Bergen og bestod eksamen i 1910. Fra januar 1911 var Albert andrestyrmann og ble snart oppgradert til førstestyrmann. Sammen med Knud Paust Rommetvedt og Hans Birkeland skulle han reise med ”Titanic” til Amerika, hvor han skulle mønstre på et skip som lå i Philadelphia. På ”Titanic” reiste Albert på tredje klasse og fikk tildelt en firemannslugar på babord side av F- dekket.

 

De hadde fint vær og rolig sjø på ferden over Atlanterhavet.  Så skjedde det; ”Titanic” støtte på et isfjell. Albert var i lugaren når han kjente et støt, som om båten tok borti en kai. Han tok på seg klær og sprang opp på brønndekket. Her observerte han store mengder med is; stykker av isfjell lå strødd utover dekket. Albert gikk akterut sammen med sine kamerater og ble stående på dekket henimot en time. Albert gikk ned i lugaren igjen og fant instrumentene sine, tok på seg varme klær og et livbelte. Deretter gikk han opp på dekk igjen, havnet etter hvert i sjøen og kavet i sjømassene lenge før han fant en livbåt. Herfra kunne han se skipet, stadig synkende, med propellene i luften, menneskene som klamret seg fast og deres hjerteskjærende skrik. Albert klarte til slutt å komme seg opp i livbåten, selv om mange ville skue ham uti igjen. Han hadde forfrosset hendene og ansiktet under oppholdet i sjøen. Til slutt ble han og andre overlevende reddet av ”Capathia” og brakt til New York, til på St. Vincent Hospitalet for behandling. Albert ble liggende der i 14 dager, men han var raskt ute på sjøen igjen. Først seilte han som styrmann, men ble siden oppgradert til kaptein.

 

Albert giftet seg med Ingrid i 1918, og de fikk tre barn sammen. De bosatte seg først på Minde i Bergen. Albert seilte til sjøs under 2. verdenskrig. Kaptein Moss ble flere ganger intervjuet av lokale aviser og radiostasjoner, men han likte ikke å snakke om ”Titanic”. Selv om Albert ikke fikk store psykiske skader, satt skrikene fra skipsforliset som boltet fast til hukommelsen. Han døde i 1973, 91 år gammel.

 

 

 

 

 

 

 



[Flere nyheter]   [Abonnere på nyheter]
Print
Powered by:www.i-tools.no